Shalom-Ill
EN
DAG
Når
tiden galer, er det tid å snu.
Når
byen vokser, dør graset.
En
dag får menneskene nok,
Og
hopper over bord.
En
dag vender menneskene tilbake,
Og
alt blir som før.
Når
trikken kommer, er alt etter planen.
Når
trærne stuper, har vi ikke mer å si.
En
dag er ordene som lauv og gras,
Fort
til glede og fort til savn.
Vi
leker med ordene,
Og
dagene leker med oss.
Tiden
er en lekestue for alle
Under
himmeltaket.
En
dag rekker jeg hånden i været,
Som
en stjerne i natten.
Og
fuglene bygger rede
I
min skygge.
Når
reisen er slutt, sloss de etterlatte.
Når
dagen ebber, tier fuglene.
PIKE
Jeg
er en pike,
Og
vet ikke hvem
Som
kommer etter meg.
Jeg
snakker om min og mitt og mine,
Og
glemmer at noen er ensomme
I
det lange løp.
Jeg
er et menneske som må forsvare
Min
identitet, navnet. Jeg bor der.
Side 24
BLIKK
Det
ender vel med et overblikk,
Om
jeg kommer så langt i regnskapet,
Om
fattigkassen har tatt meg med,
Eller
om jeg må snyte de lyttende sanser.
Jeg
forstår ikke alt som åpner og lukker.
Dissonansen
i veggen holder meg klar,
Så
jeg ikke skal bli ør, midt i livet,
Eller
kanskje jeg må gå en tur
Til
Synesvarden.
FAVN
Favn
oss, sier du, favn de svake
Som
nesten ingen ser.
Favn
jorden, og fornem
At
du er en del av den, et lys, et tre
Som
roper i vinden, et hjerte
Som
hamrer på øde vidder.
Favn
oss som går gale veier, og led oss
Til
din deilige eplehage.
Favn
den halte og syke, og vær et øye
For
den blinde på veien til Jeriko.
Favn
menneskenes frykt, så de kan leve
Fryktløse,
og berør den elendige
Med
et hellig hjerte.
Ja,
favn oss mer for hver dag, til vi våkner
Og
kan favne igjen i tusen fold,
Som
en takk for livet.
Favn
dine søsken, og innby
De
som går gatelags til midtsommerfest,
Og
gi dem kjærlighetens gave,
Til
vi møtes igjen.
Side 25
DIKT
Gi
meg en kveld med måneskinn.
Gi
meg et hjem med barn
Som
roper og skriker, og sovner inn
I
drømmens nyhespla garn.
Gi
meg en seng å sove i,
En
pute av silke og lin.
Gi
meg en himmel med perler i,
Og
sol over berg og dal.
Gi
meg litt vann, og smuler fra ditt bord,
Så
jeg kan mette min sultne kropp,
Og
kjenne meg sterk igjen.
Og
gi meg litt Møllers tran.
Dikt
meg en kveld på Glittertind,
Og
sørg for mitt ve og vel.
Så
la meg leve, og kysse ditt kinn,
Min
elskede nattergal.
RUNER
Jeg
skrev runer på fjell, og runer i gamle tre.
Jeg
skrev til jeg våknet av en rebell
Som
nektet sitt dyre navn
Og
fikk smake den bitre død.
Jeg
skrev runer om Snorre, som alle har glemt.
Jeg
skrev om vår dyre arv.
Og
aldri glemmer jeg din kjærlighet,
Min
engel i stjernesjø.
Og
runeskriften ble hellige tegn for tro og håp.
Jeg
skrev for mitt dyre liv.
Jeg
skrev om en grav, og ord som ble lys,
Om
under og daglig brød.
Side 26
KULDE
Når
frosten sprenger i jorden,
Blir
alt synlig,
Og
fjellet åpner sitt panserskjold.
Kulden
vokser i landskapet til snø og is,
Og
menneskene søker et hjem
Hvor
de kan varme seg litt.
Vinteren
stuper ned i alle hus,
Mens
veden brenner i ovnen
Med
knitrende lyd.
Uten
kjærlighet, var vi begravd i kulde,
Og
navnet en bauta for fremmede.
Nå
kan vi forbedre vegger og tak,
Så
frosten ikke slipper inn.
Men
isrosene vokser i dalen som før.
Og
klærne blir merket med vinter,
Som
et spor når vi leter i skapet,
Og
skal kle oss.
Jeg
holder meg til ull,
Og
passer veden som varmer i stuen
Som
en minisol, mens gradene synker,
Og
kulden graver seg ned
Som
en bjørn i skogen.
Men
snart er det vår.
FJERN
DRØM
Jeg
lever fjernt fra mitt hjemland,
Men
gløder for nordlyset og de norske fjorder.
Jeg
har en drøm om å komme hjem
Til
mine egne, og heise flagget på Oljeberget.
Jeg
vil velge gull til min fødselsdag.
Side 27
UNDER
Underet
lyset
Legger
sitt klare skinn på din panne,
Og
rører ditt hjerte.
Det
fødes på nytt og på nytt
Og
velsigner jorden
Med
sine veldige vinger.
Underet
lyset våkner
Og
priser dagen,
Og
blender vårt øye med glede
Som
en stille morgenstund.
Jorden
åpner seg for lyset.
Underet
skjer med velde og makt,
Så
mørket må vike.
I
NATT
I
natt så jeg en engel
Med
hvite klær.
I
min søvns hullete teppe
Så
jeg lys av en engel
Som
våket over meg.
Kanskje
alle har en engel i livet
Som
passer på, og hjelper
Så
vi kan fly i drømmen
Og
seile på åpen sjø som en ørn
Fra
fjell til fjell.
I
natt så jeg min kjære
Mellom
hvite skyer i det blå.
Og
jeg kommer snart.
Side 28
HØR
Hør
med øynene, se med hjerte.
Vær
våken, og strekk armene ut
Til
en ny dag.
La
musikantene spille.
Våren
er i rute.
Det
høyeste lyset kommer inn
Gjennom
dør og vindu,
Og
streifer mitt kinn med godhet
Fra
en evig kilde.
Sangen
stråler ut på marken,
Og
kornetåkeren summer i dur.
Trærne
opplever varme, og sevjen stiger
Til
en ubeskrivelig vakker melodi.
Hør
strengemusikken.
Hør
mitt barn.
Se
stjerneblomster langs veien.
Lyset
danser til en ny dag,
Og
tar oss med, favner den ene og alle
Til
stillheten senker seg
Og
alle barna sover.
HIMMEL
Himmelen
flammer i lys,
Og
åkeren flammer i korn.
Englene
ser oss,
Og
underet i kronbladet
Er
underet i våre liv.
Himmelen
er nær med engler i rommet,
Og
underet skjer på ny
I
en uendelig karusell av lys
Til
messesang og dans.
Side 29
LANGS
VEIEN
Gjennom
lange tider,
I
årenes løp, lærer vi å se
Himmelen
som en blå engel
Som
lyser med gulløyner i natten.
Og
åkeren står gul og moden
Under
brennende sol.
Nedslitte
veier åpner vårt hjerte
For
engler som synger vår pris.
Langs
veien møter vi den ene
Som
vet alt og gynger i dansen.
Engelen
strekker sine armer rundt oss
Med
sollys og fornyet kraft fra tusen år.
GRAS
Graset
reiser seg,
Og
lyser i grønne streif på jordbunnen.
Vi
klamrer oss til underet
Og
tar bilder hver dag, og speiler oss
Som
engler i graset.
Vi
svømmer og danser,
Og
holder oss våkne i skjæret av solblomster
Som
våkner i spirende vår.
Og
vinteren renner bort,
Mens
vi drikker saft av lyset som knitrer
I
stille frostnetter.
Graset
smiler og drømmer,
Og
avslører sin evige kjærlighet.
Graset
kler jorden med et teppe av grønt liv
Som
smiler og ler,
Og
våkner hver morgen med våte lepper,
Som
en god venn.
Side 30
TIDEN
Tiden
er alltid hos oss.
Det
er vår nære venn.
Den
salver vårt hode med olje
Og
svøper vår kropp i sol.
Tiden
gir oss å eie
En
moden og vakker dag,
Med
sollys fra alle sider,
Et
tempel med vegger og tak.
Hver
morgen er tiden i rommet
Og
gir oss en hjertelig klem.
Vi
våkner av salmer i skogen
Og
stryk fra en vakker elv.
Tiden
er livets reise
Fra
fødsel til siste stopp.
Her
møter vi en hvitkledd engel
I
graven, som er tom.
PÅ
REISE
Tiden
er alltid på reise,
Og
presis i rute.
Tiden
passer inn på alle veier,
Og
i trange smug.
Men
plutselig tar tiden en stopp,
Og
øyeblikket stivner
Til
en mosaikk i landskapet.
Men,
her er engler over alt som ser,
Og
vet når målet er nådd for den enkelte
Som
skal av og på.
Skjønnheten
med denne reise
Er
skriften på veggen: At alle skal hjem.
Side 31
Alderen
knuser skjønnheten,
Knuser
våre hjerter,
Lemlester
vårt legeme.
Alderen
roper i stormen
Og
vekker oss i nattens dype rom.
Den
lyser i tenner og bein.
Alderen
vinker i trærne,
Og
seiler med hvite kapper
Til
vi er innrullet i den store arme.
Alderen
taler til sjelen,
Og
blender oss med sykdom og død,
Før
verden drar årene inn.
MENNESKER
Som
mennesker er vi skrevet opp
I
tykke bøker,
Og
bildene av oss er et minne
For
slekten som gror.
Mennesker
skjuler seg i høye bygg,
Men
kommer frem,
Som
bever og ekorn, til jobb
Og
spisepauser.
Mennesker
strever, og legger tiden bak seg.
Overalt
jager menneskene,
Og
feier for vinden, som flytter hav
Til
et sirkus i byen.
Her
er mennesker bak lukkede gardiner.
De
går med tøfler.
Og
tiden minker i alle leirer.
De
gamle ser isroser i speilet, og ber om nåde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar