TA IKKE ORDENE FRA MEG av Sigve Lauvaas *Side 2-9 (Bok 10-2013)

TIDEN

Tiden roper til meg,

Og holder meg fast i sitt garn.

Jorden var øde rundt meg,

Før lyset åpnet mine øyne.

Tiden roper i hendene.

Mitt hjerte er et ekko i tiden

Som valser over oss,

Når innhøstingen er over.

Tiden kaller meg,

Som en lykkelig jeger.

Det er for sent å snu,

Og veien er klar.

HØST

Høsten kommer når den kommer,

Og kaster sine skygger over jord.

Drømmen om å leve evig,

Er frø i gamle ord.

Høsten kommer med sin fiolin,

Og spiller i mold.

Kanskje er det et budskap fra oven,

At vi må tenke på far og mor.

Høsten er nådeløs og ekte,

Og farger landskapet med intense strøk.

Og lerrete lyser i vinden

Av en sol som glir sakte ned.

Høsten kommer imot oss på veien,

Og nører vår ensomme drøm.

En dag kommer sigden til åkerlappen

Og jager vårt siste håp.

Side 3

ORD

Ta ikke ordene fra meg.

Elsk meg, trøst meg.

Gi meg lys i natten,

Og kraft til å bære ditt frø.

I dag vil jeg åpne mine lepper

Og synge din pris.

I morgen står himmelen i brann

Av myriader av stjerner.

Døren til ordene er en åpen bok

Som venter på nattlig besøk.

Jeg sitter med hvite ark i sengen

Og ivrer å skrive ditt navn.

ÅND

Sakte kommer den vektløse ånd

Og vinker til meg.

Avkledd, i ditt lys, tar jeg imot

Alt du gir.

Og jeg føler meg sterk og ungdommelig

Bak grønne gardiner.

Ånden bærer ord til mitt brennende hjerte,

Og holder tiden i sjakk.

Jeg eier ånden i ordet,

Som eier min ensomme kropp.

I natten har jeg åndens segl på min panne,

Og ordene drives frem fra mørke skjul.

Med forlokkende toner gløder min kjære lampe,

Og jeg er fanget i tidens garn.

I dette rommet vil jeg synge med veldig kraft

For alle barn på jord, at ånd er liv.

Og livet er verdens lys.

Side 4

NATT

Den første natt bar jeg lyset

Inn i ditt tempel.

Den andre natt var lyset

Ev vektløs fugl.

Den tredje natt så jeg store hvite fjell

I horisonten, i grenselandet.

Jeg så mørket komme og gå.

Lyset kledde av lyset

Så alt ble åpenbart.

Når er fødselen over.

Men en ny fødsel er på gang.

Og natten har ingen makt over oss.

Lyset vil se vårt ansikt

Som et speil av Gud.

ELSKE

Elsk meg, trøst meg.

Følg meg på veien.

Du er min evige venn.

Jeg lengter i rommet, lengter

Med åpen munn.

Jeg vil ta imot min elskede

Som melk og honning.

Min elskede lever.

Vi leker gjemsel i rommet,

Og synger og danser til månespill.

Den en elsker er fanget,

Som et frø båret på vinger.

Og lyset varmer den utvalgte

Med lykke og fred i sjelens myke gulltavler.

Side 5

ORD

Ikke et ord for deg,

Bare bilder,

Bare et ansikt som forteller

Bruddstykker fra levd liv.

Ord bryter grenser,

Og er selv et bruddstykke

Mellom tunge og lette steg

På jordens overflate.

Ordene smelter på tungen

Og blir til en strøm av lyd

Som overøser det indre menneske,

Så snøen smelter.

ROSER

Ordene åpner seg

Som roser åpner seg,

Og synger for alle i solen.

Ordene er småforelsket,

Og strømmer imot oss som roser

Med sang og kyss.

Synlige roser blender oss

Med sin yndige kropp,

Og forteller uante hemmeligheter.

Ordene fyller våre beger med olje

Fra oliventreet, og favner oss

Som tenåringer

Med en bølge av symfoniske vers

Fra innvielsen av tempelporten.

Ordene løfter barnet som pludrer

Til klarhet i speilet.

Side 6

DET GROR

Det gror.

Det spirer og gror i åker og eng.

Av ukjente årsaker kommer stengel og blad,

Og akset blir fylt til randen.

Det bølger på hav og land,

Etter årstid og vind, etter fløyter i graset.

Og skogen rekker oss sine hender

Og strekker hals mot sol og måne.

Det gror i blomsterhagen, i gamle og unge.

Barnet går spirende gjennom verden

Og bøler som kirsebærtreet

Og seiler i nattens drømmehav

I armene dine.

GLEMME

Jeg skulle ikke glemme, men utfolde

Mine vinger. Dette synlige, armene,

Skulle løfte himmelbuen, flyte på vannet

Som liljer, åpne opp for nye inntrykk,

Og glemme alt bak, glemme natten

Som forstummer mitt hjerte.

Glemme ord som spirer i ungdommen,

Og kommer igjen og igjen, maler

Ære og samvittighet. Kroppen heises,

Armene løftes, strekker muskler

Til et himmelseil.

Glemme tiden som knuser tid, og baner ny vei

Gjennom landskapet til evigheten,

Et sted mellom himmel og jord, i en kapsel

Som utfolder seg til rom for sjeler.

Alt i en bue av hav, med armene dine

Som en krans i et annet liv.

Side 7

VÅR TID

I vår tid er der ikke noe som varer.

Huset faller sammen, fjellet raser,

Havet presser og jager i natten,

Og fangene rømmer,

Og døden lengter etter oss.

Vår tid er som høsten,

Med storm og kald vind.

Snøen kryper i fjellet som dvergbjørk,

Mens vi, intetanende, blir hjemsøkt

Av sykdom og ømme tær.

Der er ikke lenger noe som varer lenge.

Oljeplattformene ruster på rot

Og skip hugges opp.

Tømmerstokker flyter i vannet,

Ueten mening og mål.

Det høres rykter om krig, og kuler,

Store som epler, hagler over oss,

Mens jorden skjelver

Og fjellet spruter ild og aske

Som en høytrykks komfyr.

I vår tid er ingenting som før.

Skogen brenner,

Og flammer sprer seg over alle grenser.

Syner og drømmer blir borte,

Og menneskene er nakne strå i vinden.

FARGER

Jeg klager ikke over farger.

Glatter ut lakenet

Og vasker sengetøyet.

Sakte går jeg over golvet

Til døren som skriker i gamle meg.

Side 8

INNI MEG

Inni meg blåser vinden.

Den kommer og går.

Utenfor meg selv er havet,

Det store og dype skremsel

Som glatter ut alle bølger,

Og skaper nye

Med mumling og hastverk.

Bølgene vil meg noe,

Og vinden hvisker i greinene.

Jeg er, som brødre flest,

Et nattebarn,

Og hviler ut på søndagen,

Etter en lang vandring

Mellom høye trær.

Inni meg er landskapet en hage

Med epletrær som modnes.

Og engelen svinger øksen

Før jeg blir mett av frukt.

Og alle jeg ville bedt i selskap

Må vente til neste år.

Jeg er et tilbaketrukket lys

Som ånder bak mørke gardiner.

DAGLIG

Daglig må jeg ta en tur.

Det gjør godt. Muskulaturen trenger

En spasertur. Og jeg går med syvmilssteg

Inn i en ny verden hver dag,

Og legger alt bak meg, som langsomt

Går tapt til en ny skapelse, som overvinner

Mørket, til et daglig lys

Med gjennomsiktige drømmer, og kunst

Høyere enn barnet, mer intens og ekte
Enn morgendis og tulipan.

Side 9

SKISSER

Skisser av lys i ord

Som lever opp til sitt eget,

Med varme lagt på varme,

Til et mønster av vekstkraft

I åker og eng.

Vi som ser lyset, får varmen med

I tepper av ull som smelter

Is og kulde,

Og vokser i landskapet

I korn og nøtter.

Skisser av årstid i en annen årstid

Tar oss med over grenser

I spirende lys, i stillhet

Som senker seg fortrolig,

Ansikt til ansikt.

SOL PÅ VANN

Solen strekker sine penselstrøk

Over fjorden,

Og gjenoppstår med sitt runde ansikt

Som en sokkel i rommet.

Solen flyter uendelig over store hav,

Og legger seg sammen for natten

Som et barn i fosterstilling,

Før den kommer igjen,

Sterkere enn før.

Sol på vannet er tid som flyter med oss,

Og bader med gullføtter

Inn til vår nakne hud, som lengter

Etter varme og nærhet,

Og en deilig seng for natten.